En sigarett skyves opp fra raden av likesinnede og føres resolutt på plass i holderen. En annen smidig metallarm glir på plass og sigaretten tennes. Stempelet sørger for at den «røykes» og sneipen med askerestene feies ned fra stillaset. Den som en gang har sett Kristoffer Myskjas «Røykende Maskin» glemmer den neppe.
Ideer oppstår, nye skulpturer blir til, men det tar tid å realisere tekniske finurligheter og løse problemer underveis, før verket endelig virker som forutsatt. Når kunstneren faktisk lager hver eneste komponent selv, ned til den minste skrue, blir tiden i seg selv en vesentlig faktor i kunstprosessen.
For Kristoffer Myskja, som begynte sin kunstneriske karriere som maler, men som fra barnsben av var opptatt av mekaniske innretninger, var det en befrielse å oppdage kunstnerskap som Jean Tinguely, Gruppo T og Arthur Ganson. Myskja har med sine kinetiske skulpturer deltatt på en rekke utstillinger i Norge og utlandet, blant annet på Ikon Gallery i Birmingham, Malmø kunsthall og senest ved Tinguely-museet i Basel.
Maskinparken til Myskja er høyst analog. Det produseres nesten ikke manuelle maskiner lenger, derfor består atelieret hans primært av utstyr fra 1950-60 tallet, som dreiebenken fra Sveits og fresemaskinen fra Tyskland. En maskin er per definisjon laget for å lette oss for arbeid, samtidig som den påvirker oss på en avhengighetsskapende måte. Forståelsen for virkemåten til en bilmotor eller datamaskin minsker etter hvert som de innkapslede produktene utvikles med stadig mer avanserte løsninger. Den åpne formen Myskja søker å gi alle skulpturene, kan stå som motpol til teknologien vi omgir oss med. Ingenting skal være dekket til og ingenting overflødig, men innebære en rasjonell, funksjonell tilnærming til objektet. Produktet er dens rene funksjon samtidig som det blir en lek med maskinbegrepet. Den repetitive og konsumerende akten er maskinens ubønnhørlige skjebne. Kristoffer Myskja vil ikke at det konseptuelle skal dominere. Kunstverkets verdi skal ligge i det fysiske, bevegelige uttrykket og opplevelsen vi får av det.
Tekst: Grethe Hald