Hva er kinetisk kunst?

Kinetisk kunst er kunst som beveger seg. Bevegelsen kan være fysisk, skapt av motorer, gravitasjon, vind, solen eller den som ser på. Bevegelsen kan også være rent visuell, for eksempel gjennom geometriske mønstre som virker som om de beveger seg, eller gjennom bruk av film, lys eller dataanimasjon. I tillegg til bevegelse, kan dette kunstutrykket også ta i bruk lys og/eller lyd, som betyr at det bidrar med flere dimensjoner og berører flere av sansene enn vanlig skulptur. Kinetisk kunst innbyr gjerne tilskueren i tillegg til å være deltaker, for eksempel ved å sette verket i gang ved å trykke på en knapp eller dreie på et håndtak.

Marcel Duchamp, «Bicycle Wheel», 1951 (etter tapt original fra 1913) / Foto: Wikipedia

Marcel Duchamp, «Bicycle Wheel», 1951 (etter tapt original fra 1913) / Foto: Wikipedia

Selv om kinetisk kunst ikke ble en formell kunstart før på 1950-tallet, kan de historiske røttene til denne kunstformen spores tilbake til begynnelsen av 1900-tallet og arbeider som Marcel Duchamps «Bicycle Wheel» (1913), som senere er regnet for å være den første kinetiske skulpturen, og Naum Gabos «Kinetic Construction: Standing Wave» (1919–20). László Moholy-Nagys «Light-Space Modulator» (1930) er en tidlig motorisert, roterende skulptur av metall, glass og lysstråler.

Utviklingen av den kinetiske kunstformen ble aksentuert gjennom en håndfull nyskapende utstillinger, blant andre «Le Mouvement» i Paris i 1955 og «Labyrinth» på Parisbiennalen i 1963, der Groupe de Recherche d’Art Visuel (GRAV) presenterte flere typer kinetisk og optisk kunst. I 1968 fikk kinetisk kunst sin formelle debut i Norge gjennom utstillingen «Lys og bevegelse» i Kunstnernes Hus, med blant andre kunstnerne Irma Salo Jæger og Odd Tandberg. Året etter kom Henie-Onstad Kunstsenter med en oppfølger i form av den retrospektive utstillingen «Julio Le Parc», som fremhevet den argentinske kunstnerens arbeid med lys, refleksjon og interaksjon, og de viste også den viktige utstillingen til Jean Tinguely: «The Future as we Remember It» i 2009. Sveitsiskfødte Tinguely anses for å være en av de viktigste representantene for kinetisk skulptur med sine tegnemaskiner, enorme bevegelige skulpturer av industriavfall og kunstneriske «happenings», som noen ganger endte med at kunstverkene eksploderte eller gikk opp i røyk.

I Norge var Odd Tandberg en pionér i bruk av akryl, roterende skiver, laserstråler og lyddrevet lys, og i en alder av 91 år er han fremdeles aktiv som kunstner. Bjørn Melbye Gulliksen har skapt maskiner som produserer tilfeldige og komplekse bilder, og fantastiske kulelagermaskiner inspirert av avansert matematikk og karnevalslek – men det ligger alltid en dypere mening bak.

Jean Tinguely, «Wundermaschine - Méta-Kandinsky» I

Jean Tinguely, «Wundermaschine – Méta-Kandinsky» I, 1956 / Foto: Museum Tinguely, Basel

Kinetisk kunst har bestandig hatt en nær kobling til teknologi, vitenskap og i senere tid, økologi. Enkelte ganger, som i arbeidene til Moholy-Nagy og Tandberg, ser kunsten på sin tids maskiner (eller maskiner fra tidligere tider) med et nysgjerrig og respektfullt blikk. Moholy-Nagy gikk så langt som til å uttale at «teknologien er det som er virkelig i vårt århundre. […] Å være en maskinbruker uttrykker selve spiritualiteten til dette landet. Maskinene har erstattet tidligere epokers opphøyde åndelighet.» Som en kontrast har enkelte kinetiske kunstnere brukt sine arbeider til å sette kritisk søkelys på teknologien og samfunnet i sin alminnelighet. Tinguely gjorde narr av masseproduserte forbruksvarer og sa at «for meg er kunst en form for håndgripelig og altomfattende opprør.» Noe som karakteriserer en del kinetiske kunstprodukter, men slettes ikke alle, er at de behandler alvorlige temaer på en leken eller humoristisk måte, som kan være en virkningsfull invitasjon til å reflektere og diskutere.

Interessen for kinetisk kunst nådde et høydepunkt på 1950- og 1960-tallet, og ble etter hvert litt utdatert da video, dataanimasjon og robotikk fikk større innpass i populærkulturen og kunsten.

I senere år har mange gruppeutstillinger i Norge inneholdt ett eller flere kinetiske arbeider. «Norsk skulpturbiennale 2011: Menneske og maskin», og «NOR13: Lydbasert kunst» kan nevnes, men det var ikke før 2015 at Norge fikk sin første utstilling av kun kinetiske arbeider utført av kunstnere som bor i Norge: «Kunst i bevegelse» på Trafo Kunsthall i Asker. To år senere kommer det nå en gruppeutstilling til, på Galleri BOA i Oslo med en utvidet gruppe av kunstnere og flere nye verk.

Fordi kinetisk kunst ofte innebærer interaksjon og noen ganger har en humoristisk tilnærming til temaet, fortsetter den å være populær, særlig blant barn og de som er unge til sinns. Men akkurat disse kjennetegnene, sammen med nyhetens interesse og det tekniske aspektet ved denne kunstformen, står i fare for å distrahere enkelte tilskuere og kritikere slik at de lar være å analysere arbeidene på et dypere plan.

I dag er det en entusiastisk indre kjerne av nye og etablerte kunstnere som holder tradisjonen med kinetisk kunst levende. Mange foretrekker mekaniske og tekniske prosesser fremfor digitale, kanskje som en nostalgisk og taktil reaksjon på våre stadig mer digitale og virtuelle liv.

Den fornyede interessen er ikke synlig bare i Norge, men også internasjonalt, for eksempel i utstillingen «Ghosts in the Machine» på The New Museum i New York i 2012, MIT Museums «5000 Moving Parts» fra 2013–2015, den årlige «Kinetica Art Fair» i Storbritannia, den store årlige «International Kinetic Art Exhibit and Symposium» i USA, og Norges egen høyteknologiske «Meta.Morf Bienniale» i Trondheim.

Tekst: Glen Farley