Kunstneren Andrea Bakketun arbeider innenfor flere sjangre: tekstarbeid, performance, kinetisk skulptur, video og installasjon. En fellesnevner for arbeidene er bevegelse, ofte med elementer av forgjengelig karakter som kan oppleves over et lengre tidsrom. Naturkrefter, interaktivitet, kjemiske prosesser, mekanikk og levende organismer benyttes som bevegelsestriggere. Ved hjelp av nye observasjonsformer og krysninger utfordres etablerte sannheter og forholdet vi har til våre omgivelsers konstante kumulering av krefter.
I Bakketuns verk utføres oversettelser fra én fysisk tilstand til en annen, slik som lys omdannet til bevegelse, og bevegelser som produserer lyd. Undersøkelsen av fysiske forandringer rundt oss kommer fra Bakketuns fascinasjon for det uransakelige i vårt indre. Ved å benytte menneskeskapte gjenstander og systemer, bygger hun opp skjeletter for tolkbare narrativer og stemninger.
Bakketuns kunstnerskap går i sykluser og hun griper gjerne tilbake til tidligere teknikker og tematikker som hun så kan teste ut med nye tilnærminger. Til det passer funnede objekter godt, som elektroniske apparater med ny- eller gjenbruksfunksjon. Samtidig tilfører hun en inngripen i det repetitive, ved at verket baserer seg på den skjøre og uregelmessige forstyrringen i den regelmessige motorsirkulasjonen. Dermed oppstår en sårbarhet for hvordan verket kan vises over lang tid, og i siste instans: til dets ødeleggelse. For Bakketun ligger det nær sagt magiske øyeblikket hun er ute etter i selve forfallsprosessen. For å betone feilen som et menneskelig aspekt, lar hun maskineriet også få kjøre seg fast, men tilføyer samtidig nye måter å vise verket på. Som her, gjennom en parallell, loopet video som viser høydepunkter fra verkets levetid. Bakketun vil også med jevne mellomrom korrigere og restarte objektet i utstillingen og legger dermed til en performativ samhandling med verket.
Tekst: Grethe Hald