Serina Erfjord

Serina Erfjord
Foto: Grethe Hald

Det hender man må lete lenge etter et kunstverk av Serina Erfjord. Jeg vet at det skal være her, men hvor er det, egentlig? Så gir det seg plutselig til kjenne. Kanskje først gjennom en liten bevegelse, en forstyrrelse et sted ytterst i øyekroken. Et hull, en roterende utvekst, en rennende flekk holdt på plass av balansen mellom masse og rotasjon. Oppdaget, som ved en tilfeldighet. 

For med Serina Erfjords arbeider er det ofte meget lavmælte kunstuttrykk vi står overfor, når ikke lyd er involvert. Muggen som vokser oppetter veggen fra et hjørne i rommet, er ikke det du tror. Det er Erfjords stedsrelaterte tegning som inntar plassen der to vegger møtes, statisk, men potensielt bevegelig i sitt uttrykk.

Og snerken, som du gysende tar av den kokte melken, den tar Serina Erfjord vare på, som noe dyrebart. Hun snakker entusiastisk om dens fantastiske materialegenskaper: halvtransparent, ekstremt skjør, men også så utrolig stabil når den er størknet. Materialer er et viktig tema for Erfjord, særlig de tilsynelatende minst anvendelige. De små, nesten umerkelige og underkommuniserte virkemidlene, nesten ikke til å ense. En frostflekk i en vegg, «Cold Stain», sladrer ikke om det teknisk finurlig uttenkte, der den lar seg betrakte på nært hold. Mens den sakte beveger seg og skifter ham, beveger den også oss, på det mentale plan.

Det skjelver nesten umerkelig i en vindusflate. Man aner refleksjonen av seg selv, men det hele bølger for blikket, lik et vindu i vinden. «Heldige tilfeldigheter» kaller Serina Erfjord det som dukker opp, som ideer. «Tenk om vinduet duvet», tenker hun, og plutselig er hun over i noe som bærer henne videre, til forskning og videre utprøving. Den vanskelige trigger henne, det MÅ være litt utfordrende.  Dermed støper hun et vindu i klar silikon. Hva er den sårbare balansen mellom det faste og flytende, før det brister? Det er alltid en fare for at det ikke funker, det er uforutsigbart. Som livet selv.

serinaerfjord.com

Tekst: Grethe Hald