I Atle Selnes Nielsens bevegelige skulpturer følger hendelsene på hverandre, som mer eller mindre naturlige konsekvenser av det som han har tenkt ut og satt sammen. Lærbelgenes rytmiske pust kan gjenkjennes som noe nesten menneskelig. En slik første fornemmelse rommer også følelsen av kroppslig skjørhet, som om noe skal briste eller bære. Noe er satt i gang og i bakgrunnen hakker hvite fuglekranier på blanke blikkbokser, som en foruroligende advarsel om at noe står på spill?
Atle Selnes Nielsen liker saklige titler, som «Reservoar» og «115 grader». De gir ikke fasiten, men kan lede publikum inn i egne assosiasjoner, mener han. Det fører kan hende til at man selv beveger seg litt som i villelse, i møte med de innholdsrike skulpturene. Mikrofoner, høyttalere og tannhjulenes uforutsigbare bevegelser bidrar til den tiltakende følelsen av et apokalyptisk ubehag. Hvem ser oss, hva vil skje og hvem skal oss gi sine instruksjoner?
Pedalen som kan sette det hele i gang forsterker denne følelsen, hva skjer når man tråkker den ned? Vil skulpturen sakte samle seg, trekke pusten, så å si, for så å gjøre hva? Eller vil den overmanne oss av lyd og andre momentane inntrykk vi ikke er i stand til å forutse og dermed frykter?
At trommer var det første instrumentet menneskene tok i bruk, ligger i denne kunstnerens bakhode. Lydkunsten han tidlig ble så opptatt av ledet ham videre inn i den kinetiske kunstverdenen, der hver minste del av installasjonene har mening og ingen plassering er tilfeldig. Til og med en skarve ledning kan bli som en tegning i rommet, slik den kan minne om en kobraslange, klar til hugg. Legger man til litt utdatert båndopptaker-teknologi, er vi over i andre sider av denne kunstnerens gamle fascinasjon for prosessuelle komposisjoner, lydlige sammenhenger og den akustiske virkeligheten som omgir oss.
Atle Selnes Nielsens objekter består av deler som han målbevisst har anskaffet, men også av slikt som han finner på sin vei, samlet på Askeladd-vis. Når han så monterer sine skulpturer ved hjelp av lodding, sveising og sliping, oppstår også små unøyaktigheter som er en viktig del av uttrykket. Det skal være litt skeivt og skakt, synes han. Men det presise og stramme i helheten taler sitt eget og assosiativt passende språk, om vel uttenkte løsninger og full kontroll.
Tekst: Grethe Hald