Kunstnere og kunstverk

Serina Erfjord

Foto: Grethe Hald

Foto: Grethe Hald

Det hender man må lete lenge etter et kunstverk av Serina Erfjord. Jeg vet at det skal være her, men hvor er det, egentlig? Så gir det seg plutselig til kjenne. Kanskje først gjennom en liten bevegelse, en forstyrrelse et sted ytterst i øyekroken. Et hull, en roterende utvekst, en rennende flekk holdt på plass av balansen mellom masse og rotasjon. Oppdaget, som ved en tilfeldighet.

For med Serina Erfjords arbeider er det ofte meget lavmælte kunstuttrykk vi står overfor, når ikke lyd er involvert. Muggen som vokser oppetter veggen fra et hjørne i rommet, er ikke det du tror. Det er Erfjords stedsrelaterte tegning som inntar plassen der to vegger møtes, statisk, men potensielt bevegelig i sitt uttrykk.

Og snerken, som du gysende tar av den kokte melken, den tar Serina Erfjord vare på. Hun snakker entusiastisk om dens materialegenskaper: halvtransparent, ekstremt skjør, men også så utrolig stabil når den er størknet. Materialer er et viktig tema for Erfjord, særlig de tilsynelatende minst anvendelige. De små, nesten umerkelige og underkommuniserte virkemidlene, nesten ikke til å ense. En frostflekk i en vegg, «Cold Stain», sladrer ikke om det teknisk finurlig uttenkte, der den lar seg betrakte på nært hold. Mens den sakte beveger seg og skifter ham, beveger den også oss, på det mentale plan.

Det skjelver nesten umerkelig i en vindusflate. Man aner refleksjonen av seg selv, men det hele bølger for blikket, lik et vindu i vinden. «Heldige tilfeldigheter» kaller Serina Erfjord det som dukker opp, som ideer. «Tenk om vinduet duvet», tenker hun, og plutselig er hun over i noe som bærer henne videre, til forskning og videre utprøving. Den vanskelige trigger henne, det MÅ være litt utfordrende. Dermed støper hun et vindu i klar silikon. Hva er den sårbare balansen mellom det faste og flytende, før det brister? Det er alltid en fare for at det ikke funker, det er uforutsigbart. Som livet selv.

serinaerfjord.com


Glen Farley

Foto: Grethe Hald

Foto: Grethe Hald

Glen Farley valgte ganske nylig å bli kunstner på heltid. Han tok med seg sin tekniske innsikt og livslange fascinasjon for sammenstilling av kjente objekter i helt nye konstellasjoner. Med lekenhet og utforskertrang, har han et tydelig behov for å si noe vesentlig om vår tid, med både politisk brodd og psykologiske hentydninger, som titlene kan røpe. Når også publikum fascineres over hans bevegelige objekter, kretser rundt dem og betrakter hva som da skjer, har Farley oppnådd mye av det han har satt seg fore.

Bevegelsen er det sentrale i denne kunstopplevelsen. Mekanikken, som er en synlig og viktig bit av andre bevegelige kunstverk, er her skjult, så det er bare den rene bevegelsen som er igjen. Til tross for kunstnerens profesjonelle digitale kompetanse er det ingen spor av elektronikk i disse objektene. Komponentene baserer seg på det mekaniske og elektriske og har mer å gjøre med fortidens titteskap og spilledåser enn samtidens online-tilværelse.

Stilt overfor objektene kan man føle seg hensatt til et oppfinnerverksted der overraskende historier oppstår av uventede koblinger. Man kan sågar få assosiasjoner til eventyrenes verden, som scener hos H.C. Andersen. Eller i møte med en Alice in Wonderland, der alt kan skje og ingen forundres over at en flue overvåkes av en vepsedrone fra oven. Med denne kinetiske skulpturen kalt «Overvåking» oppstår en første følelse av ubehag idet vi avgir vårt eget fingeravtrykk på startknappen. I neste sekvens kommer den snikende følelsen av å bli avfotografert uten samtykke. Et siste lag oppstår med vinduet inn til kontrollsentralen, der komponentene viser seg å være fra USA, Russland og Kina, overvåkingens suverene supermakter. Med et innlagt trappetrinn kan også helt små barn få innblikk i denne skulpturens indre liv.

Lun humring og høy latter er lov når man betrakter Glen Farleys smått intrikate forundringsverk. Men som alltid, når latteren får følge av ettertanken, blir opplevelsen noe langt mer enn humoristens grunne og kortsiktige pek. Denne kunsten gjør noe med oss som stikker dypere.

«Hemmeligheter II» er tittel på det andre verket, med fotocollage av designer Sarah Rosenbaum og lydspor av komponist Mats Claesson. Vi har alle hemmeligheter, i våre privatliv og i familiens lønnkammer. Noen er harmløse, men slett ikke alle.

farleykunst.no


Cecilia Jonsson

Foto: Miriam Solvang Dein

Foto: Miriam Solvang Dein

En rød kule beveger seg langsomt og asymmetrisk rundt på den blanke stålplaten den balanserer på og speiles i. Sokkelen av furu kontrasterer inntrykket som midt mellom det naturnære og det industrielle. Som om noe fantastisk og menneskeskapt triumferer på naturens alter?

Cecilia Jonsson arbeider konseptuelt og forholder seg fritt overfor mediene installasjon, skulptur, lyd, video og performance, med innslag av mikroskopi, arkivering og elektronisk motorikk. Hennes kunst befinner seg i grenselandet mellom fiksjon og vitenskap, der hun særlig utforsker spenningsfeltet organisk og død materie.

I verket «Passage of the Red Queen» holdes en kule på plass ved hjelp av elektromagnetisme, sendt gjennom spolene med kobbertråder som omgir den. Med sin sirkelform utforsker verket industrialismens utvikling i et økologisk perspektiv. Tittelen har Jonsson tatt fra romanen «Through the Looking-Glass», og «What Alice Found There» fra 1871 av Lewis Carroll. Dialogen mellom Alice og den røde dronningen i speil-landet, der Alice sprang, men likevel sto på samme sted, ga navn til «Red-Queen-hypotesen». Den ble til en teori av Leigh Van Valen i 1973 som beskriver det evolusjonære kappløpet som skjer mellom artene og deres individer.

«Passage of the Red Queen» spiller også på Nikola Teslas industrielt revolusjonerende oppdagelse av roterende magnetfelt og hans konstruksjon «Egg of Columbus» vist på Verdensutstillingen i 1893. I stedet for fenomenet med det balanserende kobberegget som snurrer i voldsom fart, har Cecilia Jonsson valgt et minimalistisk samtidsuttrykk for sin skulptur. Egget av stål har ekspandert og fått en selvbærende kuleform som skinner i høypolert rød lakk. Den magnetiske tilførselens periodiske høyder og fall etter matematiske lover, forårsaker en kontinuerlig forskyvning av kraftlinjene. Kulens langsomme og nærmest nølende rotasjon gir inntrykk som av forsiktig søken og konstruksjonen kan på flere vis synes som et Columbi egg.

Cecilia Jonssons mange verk tar form gjennom informasjonsinnsamling og for henne er selve dokumentasjonen en vesentlig del. Med sitt arbeid forsøker hun å vise skapte minner av meningsfullhet og mystikk rundt det virkelige. Hun stiller spørsmål ved det antatt økonomisk bærekraftige gjennom kunstverk som refererer til miljø, sosial kultur, magisk realisme og en samtidens alkymi.

ceciliajonsson.com


Kristoffer Myskja

Foto: Grethe Hald

Foto: Grethe Hald

En sigarett skyves opp fra raden av likesinnede og føres resolutt på plass i holderen. En annen smidig metallarm glir på plass og sigaretten tennes. Stempelet sørger for at den «røykes» og sneipen med askerestene feies ned fra stillaset. Den som en gang har sett Kristoffer Myskjas «Røykende maskin», glemmer den neppe.

Idéer oppstår, nye skulpturer blir til, men det tar tid å realisere tekniske finurligheter og løse problemer underveis, før verket endelig virker som forutsatt. Når kunstneren faktisk lager hver eneste komponent selv, ned til den minste skrue, blir tiden i seg selv en vesentlig faktor i kunstprosessen.

For Kristoffer Myskja, som begynte sin kunstneriske karriere som maler, men som fra barnsben av var opptatt av mekaniske innretninger, var det en befrielse å oppdage kunstnerskap som Jean Tinguely, Gruppo T og Arthur Ganson. Myskja har med sine kinetiske skulpturer deltatt på en rekke utstillinger i Norge og utlandet, blant annet på Ikon Gallery i Birmingham, Malmø kunsthall og senest ved Tinguely-museet i Basel.

Maskinparken til Myskja er høyst analog. Det produseres nesten ikke manuelle maskiner lenger, derfor består atelieret hans primært av utstyr fra 1950-60-tallet, som dreiebenken fra Sveits og fresemaskinen fra Tyskland. En maskin er per definisjon laget for å lette oss for arbeid, samtidig som den påvirker oss på en avhengighetsskapende måte. Forståelsen for virkemåten til en bilmotor eller datamaskin minsker etter hvert som de innkapslede produktene utvikles med stadig mer avanserte løsninger. Den åpne formen Myskja søker å gi alle skulpturene, kan stå som motpol til teknologien vi omgir oss med. Ingenting skal være dekket til og ingenting overflødig, men innebære en rasjonell, funksjonell tilnærming til objektet. Produktet er dens rene funksjon samtidig som det blir en lek med maskinbegrepet. Den repetitive og konsumerende akten er maskinens ubønnhørlige skjebne. I skulpturen «Governors» kontrollerer de roterende delene hverandres hastighet, som en evig overvåkende maktkamp mellom elementene. «Konspirerende maskin» virker som en spilledåse, men i stedet for toner er det stavelser som spilles. Disse settes sammen til ord og utgjør grunnlaget for en lavmælt samtale mellom skulpturens to høyttalere. Kristoffer Myskja vil ikke at det konseptuelle skal dominere. Kunstverkets verdi skal ligge i det fysiske, bevegelige uttrykket og opplevelsen vi får av det.

kristoffermyskja.com


Atle Selnes Nielsen

Foto: Grethe Hald

Foto: Grethe Hald

I Atle Selnes Nielsens bevegelige skulpturer følger hendelsene på hverandre, som mer eller mindre naturlige konsekvenser av det som han har tenkt ut og satt sammen. Lærbelgenes rytmiske pust kan gjenkjennes som noe nesten menneskelig. En slik første fornemmelse rommer også følelsen av kroppslig skjørhet, som om noe skal briste eller bære. Noe er satt i gang og i bakgrunnen hakker hvite fuglekranier på blanke blikkbokser, som en foruroligende advarsel om at noe står på spill?

Atle Selnes Nielsen liker saklige titler, som «Reservoar» og «115 grader». De gir ikke fasiten, men kan lede publikum inn i egne assosiasjoner, mener han. Det fører kan hende til at man selv beveger seg litt som i villelse, i møte med de innholdsrike skulpturene. Mikrofoner, høyttalere og tannhjulenes uforutsigbare bevegelser bidrar til den tiltakende følelsen av et apokalyptisk ubehag. Hvem ser oss, hva vil skje og hvem skal gi oss sine instruksjoner?

Pedalen som kan sette det hele i gang forsterker denne følelsen, hva skjer når man tråkker den ned? Vil skulpturen sakte samle seg, trekke pusten, så å si, for så å gjøre hva? Eller vil den overmanne oss av lyd og andre momentane inntrykk vi ikke er i stand til å forutse og dermed frykter?

At trommer var det første instrumentet menneskene tok i bruk, ligger i denne kunstnerens bakhode. Lydkunsten han tidlig ble så opptatt av ledet ham videre inn i den kinetiske kunstverdenen, der hver minste del av installasjonene har mening og ingen plassering er tilfeldig. Til og med en skarve ledning kan bli som en tegning i rommet, slik den kan minne om en kobraslange, klar til hugg. Legger man til litt utdatert båndopptaker-teknologi, er vi over i andre sider av denne kunstnerens gamle fascinasjon for prosessuelle komposisjoner, lydlige sammenhenger og den akustiske virkeligheten som omgir oss.

Atle Selnes Nielsens objekter består av deler som han målbevisst har anskaffet, men også av slikt som han finner på sin vei, samlet på Askeladd-vis. Når han så monterer sine skulpturer ved hjelp av lodding, sveising og sliping, oppstår også små unøyaktigheter som er en viktig del av uttrykket. Det skal være litt skeivt og skakt, synes han. Men det presise og stramme i helheten taler sitt eget og assosiativt passende språk, om vel uttenkte løsninger og full kontroll.

siriogatle.no


Bente Sommerfeldt-Colberg

Foto: Grethe Hald

Foto: Grethe Hald

Jeg opplever meg pustet i nakken av noe stort og foreløpig uforklarlig, men likevel gjenkjennelig. Bak meg står «I beredskap» av Bente Sommerfeldt-Colberg, synet av to enorme paraplyer var første slående inntrykk. Deretter den langsomme, langsgående bevegelsen av paraplyene som glir vekselsvis fra lukket til åpen tilstand, med en lav, pustende lyd. Blikket flytter seg, til markante, faretruende paraplyspisser og assosiasjonene kommer, til vær, sted og eksistens.

En aner spillet på tvetydigheter: det som skjermer, det som frastøter, holder unna og er potensielt skadelig.

Som en eksistensialistisk kommentar til og svar på spørsmål som ennå ikke er stilt? I beredskap mot det som kan komme og som påminnelse om hva vi kan ha i vente?

Flere av Sommerfeldt-Colbergs arbeider kan ha med en truet verden å gjøre, med utsatthet og sårbarhet. Hun er opptatt av at det viser et spesielt hendelsesforløp, noe som nesten gjenspeiler en menneskelig handling, og hun henter elementer og objekter fra en felles opplevelses- og erfaringsverden. De elektroniske komponentene og koblingene er innkjøpt, motoren og timerne programmeres inn i en datamaskin som styrer skulpturens fremferd.

Noen ganger er skulpturene resultat av en 10 år gammel idé som endelig finner sin form. Hun kan våkne med en helt klar visuell løsning, når underbevisstheten har gjort sitt. «Det er det beste ved jobben min, så kommer den tunge mekaniske utfordringen etterpå!» Hun har til tider tydd til hjelp for de vel uttenkte, tekniske løsningene, men i de nyeste verkene gjør hun det meste på egenhånd.

Sommerfeldt-Colberg er opptatt av det klinisk kjølige og laboratoriumsaktige i sitt uttrykk, der det er noe som åpenbart foregår og hun selv er laboranten som søker for å finne. I «Hygienisk instrument», som bokstavelig talt beveger seg innenfor en laboratorie-estetikk, sviver glassløperes dreiende bevegelser i en overdimensjonert petriskål, over et forstørret foto av en håndflate. Flytende, klar såpe danner derigjennom nye linjer i den flytende massen – verket toer sine hender.

Man kan komme i tanker om trollmannens lærling, som opplevde at den forheksede kosten overtok alt. En av Bente Sommerfeldt-Colbergs skulpturer har da også levd sitt eget liv, et bord som begynte å gå rundt seg selv og bestemte seg for å forlate rommet via trappen. Tanken ser ut til å fryde kunstneren – et herlig overraskelsesmoment!

bentesommerfeldtcolberg.no


Størrelse av verkene: høyde x bredde x dybde i cm

Tekst: Grethe Hald
Foto: de deltakende kunstnerne hvis annet ikke er nevnt i bildetekstene